Historie

HOFFs historie er uløselig knyttet til poteten. Det finnes spor av potetdyrking i Peru som strekker seg helt tilbake 2000 år før vår tidsregning. Navnet skjemmer ingen, sies det, og poteten har vært kjent som jordeple, eple, kartoffel (etter det italienske ordet for trøfler) og som «Djevelens frukt», siden den vokser under bakken. Det var de spanske erobrerne av Inkariket som tok med seg poteten tilbake til Europa, sammen med en rekke andre frukter og grønnsaker. Dette skjedde mot slutten av 1500-tallet. Den første eksporten av potet for dyrking var til Kanariøyene. Poteten viste seg som rimelig og næringsrik føde for fattige folk, som sjøfolk gjerne var, og det var langs sjøveien bruken av poteten spredde seg til stadig større områder.

I Norge begynner historien om poteten i siste del av 1700-tallet. Den første dokumentasjonen for potetdyrking finner vi fra Tromøy i Agder i 1757, der toldskriver Niels Aalholm bemerker i sin dagbok at det er observert «Potatoes at opkomme». Dette er starten på en lang kjærlighetshistorie til poteten i dette landet langt mot nord.

Avgjørende for befolkningsveksten
Kostholdet i de norske bygdene på denne tiden var C-vitaminfattig, noe som ga seg utslag i mange tilfeller av mangelsykdommen skjørbuk. Poteten ble på mange måter redningen for folkehelsa i Norge. Gjennom at poteten ble innført i norsk landbruk, ble grunnlaget lagt for en sterk befolkningsøkning fra denne tiden og fram til i dag. At poteten fikk et slikt solid fotfeste og falt i god jord, må vi takke prestene for, siden det var de som var dens fremste talsmenn i begynnelsen.

Et av de tidligste områdene hvor det ble dyrket poteter, var ved Vinger i Solør, og vi i HOFF tar fremdeles poteter derfra.

I en historie om HOFF og poteten, kommer vi ikke unna brennevinet. På 1800-tallet var det over 1000 brennerier i Norge. Det vanligste råstoffet for brennevinsproduksjon var korn, men i Norge ble poteten tatt i bruk. Dette var ikke helt ukjent ellers i Europa, hvor brennevin hadde blitt framstilt siden 1200-tallet, da primært av vin.

brennevinet var først brukt som medisin

Fra legemiddel til nytelsesmiddel
Brennevinet var først brukt som medisin. Slottsherre i Bergen, Eske Bille, sendte en flaske brennevin og et brev til erkebiskop Olav Engelbrektsson i Nidaros i 1531, hvor han skrev at flaskens innhold var kjent for å kunne hjelpe mot all verdens sykdom.

Senere oppdaget man at denne væsken, som tidlig ble døpt Aqua Vitae, livets vann, også var et nytelsesmiddel, og da brenneriene for alvor organiserte seg i landbrukssamvirker, var det for å lage sprit som nytelsesmiddel.

I 1816 kunne i prinsippet alle som eide matrikulert jord brenne brennevin. Dette ga en enorm vekst i antallet gårdsbrennerier. I 1848 kom den såkalte tilvirkningsloven som gjorde slutt på den retten til hjemmebrenning.

Det første av de historiske brenneriene som er med i HOFF som ble grunnlagt var Sundnes i 1844. Deretter fulgte Holmen brenneri i Gjøvik i 1854.

Brenneriene var tidlige industribedrifter, som skapte annen næringsvirksomhet rundt seg. På Holmen brenneri hadde man for eksempel oksefjøs med over 300 okser. I tillegg kom annen virksomhet som kornsilo og møller.

I 1872 ble Holmen Destillasjon til, og med det Gammel Oppland. Samme år ble også den første fabrikken for potetmel grunnlagt på Strand. I 1879 ble Brennerienes forening stiftet.

Det var primært i områdene i Trøndelag, i Oppland og i Hedmark at brenneriene ble værende etter 1848. Her hadde man god tilgang på råstoffet, nemlig poteten.

Det er neppe noen overdrivelse at brennevin er kontroversielt i Norge. I 1919 ble da også brennevinsforbudet innført etter en folkeavstemning. Forbudet varte til 1927, da det gjennom en ny folkeavstemning ble opphevet. Noe av bakgrunnen var, foruten smugling, den store andelen hjemmebrenning.

Generelt gikk antallet brennerier tilbake her til lands, og i 1957 var det kun åtte igjen.

Industri og flere bruksområder
Potetens plass på bordet har vært selvsagt i det norske hjemmet siden 1800-tallet. Stadig flere produkter har da også inneholdt potet i en eller annen form. At poteten har fått så mange bruksområder, vitner ikke bare om dens anvendelighet, men også om menneskelig oppfinnsomhet og omstillingsevne hos produsentene.

Velstandsveksten etter andre verdenskrig gjorde også at potetchips og lignende produkter gjorde sin inntreden i Norge. Fremst sto likevel potetmelet. Potetmelet blir brukt i en rekke typisk norske matretter, fra sauser og kompotter til pannekaker og sukkerbrød.

Potetmelfabrikker ble etablert ved Holmen (1906), Brumunddal (1907), Jæren (1915) og Sundnes (1935), og i 1941 ble Potetmelfabrikkenes Salgskontor etablert.

Potetflak var neste skritt. Dette ble den ferdige potetmosen slik vi kjenner den. Potetsticks har blitt produsert, ved siden av potetchips, og fra 1970-tallet har vi sett en stor økning i produksjonen av pommes frites, eller opphøgde poteter som vi liker å kalle dem.

Denne tanken om gode, smakfulle retter basert på poteten har vi utviklet til å omfatte røsti og pommes noisettes, og den ligger også bak vårt nyeste skudd på stammen – Liv Laga-serien.

Poteten og HOFF går sammen inn i framtida, vel vitende om at vi har en lang og stolt historie som vi skal ivareta gjennom at vi fortsetter å spre ekte potetglede til det norske folk.